taxi all over.

Jeg har forsovet meg og halvstyrter derfor nedover bakken i kongeriket mitt. Det er lille julaften og jeg skal ha arabisktime. Inne i taxien sitter det allerede en mor med to døtre. De er jøder og skal til det ultra ortodokse område. Jeg har enda ikke våget meg inn dit. Alt står og snakkes på jiddisch og du mer enn risikerer å bli steinet hvis du ikke beveger deg rundt i lange skjørt og tildekka hår. Som taxi-sjåføren sier: “Dangerous dangerous, no police in here you see!”. Samme sjåfør påstår siden (etter jeg har forklart min opprinnelse): “I see a lot of norwegian movies you know. All the time. I love Norway. I dream about snow everyday. Yes, I see a lot of norwegian movies.”

Siden på jobb snakker jeg med en som er ex- taxisjåfør. Jeg hører skrekk-historier nok for et helt liv. Om turister som blir lurt til at taksameter-prisen er oppgitt i dollar og ikke shekel. Om taxi-sjåfører som forteller tåredryppende historier for ekstra tip osv osv. Jeg er herved kraftig advart.

Senere på kvelden, rundt klokken ni- ti, er arbeidsdagen over. Jeg er på vei hjem og setter meg til å vente på taxi, inni en svært lokal drosjestasjon. Jeg får beskjed om at drosjen har kommet og går og setter meg inn i den som står rett utenfor stasjonen. Der får jeg beskjed om at: no no no, this is not a taxi!”. Går ut og setter meg i den prikklike hakket bak. Taxisjåføren er en gammel kjenning, med metertjukke brilleglass og røykefurer. Han byr meg på en sigarett og setter av gårde.

Om ikke lenge er jeg hjemme. Jeg er hjemme, det er lille julaften, og jeg er alene.

Nå er vi tre. Det er lille julaften.