å drives til vanvidd.

30 % av tiden snakker jeg engelsk.
15 - 20 % av tiden snakker jeg engelsk med nordmenn.
40 % av tiden snakker jeg norsk med nordmenn.
(ofte veldig pentrønder, når jeg snakker med de hjemme - breitrønder lenge etterpå. Det er faktisk ganske slitsomt å hoppe slik dialektmessig. )
1 % snakker jeg norsk til arabere (fryktelig dårlig vane)
1-3% snakker jeg arabisk med nordmenn (dvs Gunstein og Jon)

Resten av tiden er jeg bare forvirret i hodet og tenker i en slags vill blandingsmix. Når jeg skal sende beskjeder, må jeg stadig kjempe tappert mot lysten til å skrive engelsk, norsk, fransk og arabisk (særlig det siste er ofte uten mål og mening, og kanskje det mest irriterende språkelementet) på en gang.

Ord på norsk forsvinner for meg. Jeg tror jeg skal bli galen.

Haifa

Team Midt-Østen har tatt seg fri 2 dager for å stikke på tur til Haifa.
Dette er labre greier altså. I det minste får jeg se havet igjen. Planen er å legge seg inn på Beit Skandinavia, et hjem for norsk ungdom i Haifa. Rapport kommer antageligvis tirsdag.

En dag på jobb.

Ikke at så mange har utvist interresse, men siden dere nå sånn ca har fått sett hvor jeg bor, er det kanskje på tide dere får se en dag på jobben min slik den kan være, trinn for trinn:

1. Vi laster en bil full av sceneutstyr. Kostymer, lydutstyr, scenen osv, dette er litt under halvparten
2. Vi kjører, kanskje et stykke, kanskje lenger enn langt.
3. Vi er framme til der vi skal ha show, laster av bilen og begynner rigge.
   
4. Vi oppdager gjerne ett eller annet problem. For eksempel at salen har tidenes dårligste lyd, at det blåser noe fryktelig el.l.
   (to av de jeg jobber med.)
5. Vi (de andre) er kreative, og stoler og rep blir tryllet fram slik at showet kan være utendørs.
   
6. Vi gjør alt klart. Og setter i gang. (ser du meg?)


7. Vi rigger ned.
   
8. Vi er nå klare for lunsj. Lunsj med OPCY er som oftest dagens opptur, uten unntak er den kjempegod.
   
   
9. Vi kjører hjem igjen, kanskje et stykke, kanskje lenger enn langt.
10. Vi laster av alt igjen, og setter mot checkpointen og Jerusalem. Nå er arbeidsdagen over.

Tributo.

Her kommer en liten tribute til June, fordi du er den du er.

Jeg setter umåtelig stor pris på deg blant annet fordi:
- Du setter oss i aktivitet. Vi bestemmer oss for at det er for sent til å dra til Tel Aviv. Du roper: Nei! Det er det ikke. Få på dere skoene, nå drar vi!
- Du snakker rett fra levra, selv om du ofte tenker i irrganger og kroker jeg tror jeg ikke kan nå.
- Er noe stutelig, ja så er det det.
- Du lar deg oppsluke av historier, jeg nevner bare Malha * 4 på samme film.
- Du ikke liker alt det grønne.
- Du er jätteduktig som sekretær.

Noen utvalgte favorittsitat:
- Sånn går det med regninga, og hvordan går det med deg?
- Hvis det å holde meg igjen i checkpointen er et sjekketriks, ja så er det bare stutelig.

June, je t’aime.

Øverst er et bilde av J & J. Fordi dere begge er to av mine favoritter.

The Tantur Institute for Ecumenical Studies and Theology

Tenkte det var på tide å legge ut noen bilder fra der jeg bor. O store Tantur.

Taxisjåfør: Do you live here?

Ingebjørg: Yes.

Taxisjåfør: Is this a hotel?

Ingebjørg: No, we live here.

Taxisjåfør: But, but this is a castle.

Til høyre og venstre for aleen finnes det to svømmebasseng. Uten vann, men det er et basseng.

I tillegg har vi et pomelo-tre og et dusin sitrontrær.

Har jeg nevnt at det er vår i Jerusalem?

Utsikt over bosetterland og olivenlunden.

I tillegg til hundrevis av oliventrær, har vi et par andre. De er nå i full blomst. Beautiful.

hva skjer'a?

Her kommer en liten oppsummering av hva som skjer for tiden. Den siste tiden har jeg:
- fått en mann til å le så mye at han måtte legge seg ned på bakken.
- sett en del “al hurra iraqi” på kontorets nye HD-tv.
- bestilt kaffe på en “jødisk” kafe på arabisk, mannen likte det ikke helt, men lot seg likevel til sjarmere til å gi gratisk kjeks og krem.
- hatt et kjapt besøk av Gerd Inger. Hun lot seg åpenbart overbevise av Miswak.
- spist japansk sushi for første gang. Terningkast: 5.
- vært på en guiding rundt og forbi. Blant annet Kaifas hus og the upper room.
- funnet Jerusalems hittil mest sjarmerende kafé
- tatt fyr av gasskomfyren. Jeg roper: “æ breinn, æ breinn”. Den eneste som kommer løpende er Ingebjørg som slukker meg, med sine allerede ødelagte hender. Resten av teamet går bare utifra at jeg jager katter, og kom ikke springende til unnsetning for å si det sånn.
- blitt prøvd “reddet” av israelsk soldat på bussen fra Ramallah: “Are you ok???”, “please take care!!”
- hatt en rekke gode samtaler.
- skaffet meg kart slik at jeg kan se hvor folk sjekker bloggen min fra. Love it!

Johi på guidetur. I bakgrunn bydelen Silwad.

Gerdi tester tannkrem.

Ingebjørg på kafeen der kjeksen kom av seg selv.

Eksellent turguide Rami.

mr Funny when I wanna be mr Ok.

Jeg står opp, jeg går ut. Utenfor porten står det tre menn, de hilser god morgen. Jeg svarer. De ler. Jeg venter på bussen og en bil med 5 menn kjører forbi, de peker på meg og ler. Hjertelig. En stor trailer med to menn i tuter. De snur seg og ler. Alt dette skjer i løpet av to minutter.

På jobb prøver jeg å grave i grunnen til at folk til stadighet bare stopper opp og ler av meg. Svaret jeg får er: "You know, you dress very... interesting. Maybe that's why. You look.. funny".

Her er jeg. Jeg kler meg rart og ser morsom ut:

kahoe arabi.

I dag ble kaffen jeg laget for første gang 100 % godkjent av en fast arabisk kaffekritiker. Sitat: mm. no comments. excellent." sitat slutt.

Ellers må jeg si at jeg legger merke til en økende tendens til at folk rundt meg spør meg om ting, uten å tenke over at jeg ikke snakker arabisk. I ferd med å bli innfødt eller unsynlig? That's the question.

Den heilage stad.

Alt man ser og opplever. I går på vei hjem fra jobb så jeg et syn så typisk for det hellige land at jeg ikke visste om jeg skulle gidde tenke over det, eller le. Se for deg den typiske muslimske, palestinske, araberen. Han er bygningsarbeider, tynn, sliten, kanskje førti, men støvstripene i ansiktet gjør at han fremstår femti-seksti. Han har stoppet gravemaskinen sin, rullet ut bønneteppet og vender seg mot gamlebyen. På seg har han en selvlysende, oransje vest, og topplue. Sigarettsneipen kan man formelig se i munnviken. Fra sidesynet mitt ser jeg plutselig den typiske jødiske, ortodokse, israeleren komme gående. Han er rund, har grått skjegg som rekker ned til magen, flosshatt, lang frakk, og det man i gamle dager ville kalt hornbriller. I høyre hånd holder han som så mange andre jøder opp en bok (hva er greia med å gå og lese?). Han leser Torahen/ salmer (kven veit kva?), mens han staselig vandrer nedover langs gata. Jeg kan formelig se pipa i munnviken hans.

I det de krysser hverandre, skjer det ingenting. De er opptatt hvert med sitt.

De harde fakta.

Ok, Nora har utfordret, utfordringen er tatt. Her kommer seks harde fakta om Gunhild, moi:

- En venn av meg kommer fra Japans største familie. Han har det blitt laget TV om for å si det sånn.
- Jeg bor for tiden i en olivenåker, med alt det innebærer.
- I går kan jeg sverge på at jeg så en krembolle falle fra himmelen. Jeg gjentar: Den FALT fra HIMMELEN!
- Min næreste venn har skapt himmelen. Ganske stilig å tenke på.
- Mange ser ut til å tro at jeg er en katt. Mjau, sier jeg bare.
- Akkurat nå skulle jeg egentlig skrevet takkebrev til staten Israel.
- Min mamma har sendt to-etasjes sfinx. Lenge leve sjokolade, lenge leve mamma!

Lokalnytt.

Jeg jobber og hører på lokalradio, Adressa. Folk ringer inn klager på glatta i krysset mellom Lade opp mot Ikea. Jeg kjenner det er godt verden også har rom for alle de små problemene. Her er dagens nyheter mer i retning: Rakettangrep i Nord. Flere drepte i Gaza osv.

Nå kommer det inn en ny action-historie: Buss tryna i Rydningen, Men ble reddet av en søppelbil. Forholdene er HÅPLØSE klager våken bilist!

Haha. Lenge leve lokalnytt.

Israel og Vestbredden fra A-Å

Arabere. De lokker på og lurer deg, har harry hårsveis, men er overstrømmende og blide.
Balagan. Hebraisk for kaos. Det aller meste er balagan.Særlig tram-prosjektet.
Checkpointer. For å komme seg på jobb, til nærbutikken osv. ting tar tid.
Do. Aldri dopapir, og er det må dopapiret kastes ikke i do,men i søpla.
Evig med turister og andre pilegrimer.
Falafel. Den beste finner du nederst i Ben Yehuda.
Granateple. Ellers veldig mye god frukt. Kaka, appelsiner, jordbær.
Hummus med stor H.På restaurant for eks: Hummus med kylling. Hummus med grillet kjøtt.
Israelere. Uhøflige,direkte, amerikaniserte, russiske, etiopiske, dannete, søt aksent.
Jalla jalla. Likevel er det Midt-Østen tid som råder,bortsett fra i gå-avstander.
Korrekthet. Alltid passe seg for hva man sier, oppførsel seg osv. Et evig minefelt.
Landsbyer. Alt er landsby og ikke bydel.Mitt syn på en landsby er definitivt snudd på hodet.
Moshkele. Arabisk for problem.Det aller meste er moshkele.Særlig på buss og radio.
Nada feiring av jul og nyttårsaften. Trist, men temmelig sant.
Ortodokse jøder. Det er områder med bare jiddisch der du risikerer å bli kastet sten på.
Pass! Livsnødvendig. Eks. vi skal ute og spise middag. “Har alle husket pass?”
Qumran. Dødehavsrullene (litt tynn denne kanskje)
Religiøsitet på høyt nivå. Jøder, kristne, muslimer, bahaier. Alle søker mot det hellige land.
Stein. Steinhus, gater, murer. I bokhylla fire ulike bøker med tittel: “A land of stone.”
Talentløst israelsk bussystem. Går aldri,kommer aldri,lange ruter.Talentløst!
Ufred. Et land med mye frykt, sinne, urettferdighet. Et land i krig.
Variasjon. Ulike folkeslag, språk, natur, mat, sosiale koder osv.
Wilcome to falestine. Gjestfrihet, Lipton-te (med maramie) og kjeks.
X-ray. Alt overvåkes,for å komme inn på butikken må du for eks gjennom metalldetektor.
Yr. Landet hvor det aldri er skikkelig regn. Som oftest sol og fine temperaturer.
Zatar.Herlig krydderblanding.For eksempel sammen med Jerusalem brød. mm
Åssider. Bratte, høye, overalt! Det som ikke ligger i ei bratt åsside er ikke Vestbredden.

Jeg ser lista og kommer fram til at jeg ikke høres så overdreven positiv ut. Men tror det er nettopp litt av kaoset og "annerledes-kodene" som gjør at jeg liker dette landet med tusen ansikter.

Jordan.

Team Israel og Vestbredden, har vært i Jordan. En langhelg der vi var innom Petra og Wadi Rum.

Jordan = kongefamilien, kulde, tynn pita, stubratte fjell, smale veier, majestetisk natur.

Frokosten på hotel Sun Set besto av: 1 stk brød tynnere enn vanlig pita. 1 stk grønnkokt kaldt egg, 1 stk ferdigsjenket glass appelsinsaft, 1 stk kanne med kaffe (med en ytterst merkelig smak) smør og salt.

Petra var Amazing. Over 2000 år gammelt, bygd i karavanefartens tid, og veldig mektig. Jeg blir matt.

Johanne foran Petras nest mest berømte attraksjon. For å komme hit, tok vi esel og muldyr. Jeg trodde jeg skulle dø. Som skiltet under sier, herfra har du utiskten til resten av verden. Høye fjell og dype daler.

Her er utsikten til resten av verden. I det store og det hele, utsikt mot Eilat og Israel.

Johanne og Gunstein, fornøyd på toppen av et fjell.
Når vi kommer ned fra fjellturen finner vi denne.

Offisielt: Godt nyttår.

fikk servert denne, den 01.01.09 kl 06.00 på busstasjonen i Jerusalem. kos.

Nyttårskavalkade.

Et år flyr avsted, man snur seg tilbake og overraskes over alt det man faktisk rekker. Her er noen glimt fra et år som er forbi, velkommen 2009.

Januar: Besøker Gunhild i Stavanger. En allbruksgenser får liv.

Februar: Jeg og Kristoffer besøker Malene i Berrgen.

April: Henge rundt med Sør-Koreanerne, påskeleir.

Mai: Russetid.

Juni: Eksamen, klasseavslutning. Frihet. Berlin.

Juli: Jobb. Her og der.

August: Roma, familie, varme, Colosseum.September: GUS, hus 4, sopp, høst.

Oktober: Johanne fyller nitten, Byebye Norge. November: Henging rundtomkring Jerusalem.

Desember: Juleshow med OPCY, flytting, travelhet.