17 mai på Eidsvoll.

Da jeg var fem, fikk jeg en dalmatiner-gassballong. Jeg var lykkelig. Da jeg kom hjem, bestemte jeg meg for å gå en tur med "hunden" min. Plutselig fløy den avgårde! Knust slepte jeg meg hjemover. Hjemme ble jeg møtt av far som konkluderte med at: "ingen skal være lei seg på 17 mai." Så vi dro ned til byen og kjøpte en ny.

Opplevelsen har satt varige spor. Og siden den gang har 17 mai vært min favorittdag i året. Den har raget høyere enn jul, høyere enn bursdag. HØYT!

I år har jeg vært her. I Hurdal og på Eidsvoll. Dagen startet overraskende bra, med flaggheising og 17. mai - feelgood - frokost. Siden dro vi inn til Eidsvoll, og det er her nedturen begynner! Ingen smiler. Ingen har flagg. Ingen roper hurra. Ingen er glade. Jeg spiser kake, is, pølse, finner meg et flagg, roper hurra. HURRA!

Vi henger der i tre timer før noe i det hele tatt skjer. Det som skjer er bunadstoget. Bunadstoget er langt og består av kvinner og menn i nasjonaldrakt. Ingen av de har flagg. Ingen smiler. Ingen roper hurra. Ser de noen de kjenner sier de: "Hei". Jonas Gahr Støre går forbi i toget. Jeg roper: "Hurra", han snur seg og svarer "Hei".

Siden synges "Ja vi elsker". Tusener av mennesker står og ser på koret, mutte, stumme. Ingen veiver med flagg eller klapper til slutt. Stemningen er hverken til å ta eller føle på. Den er komatisk. I det jeg forlater Eidsvoll, gir jeg 17. mai-stemninga en siste sjanse. Fem russ sitter i en bil med åpne vinduer, jeg sier hurra og vifter med flagget. Svaret jeg får er fem tomme blikk, og en rusing slik at eksosen slår meg i ansiktet.

Eidsvoll 17. mai, 1814 my ass!

Jon leker danske og smiler lykkelig.


Knut og Kristin på "kafe standpunkt"

Helgas høydepunkt var besøk av Mirjam (til høyre)




Johanne spiser is på selveste 17. mai, på selveste Eidsvoll.

Ralph, trivelig fyr fra Oslo, mener folk fra Østlandet er mer overlegen enn andre, derav fraværet av 17. mai- ånden. Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal tro.

Bunadstoget, Kristin (fra Trondheim!!) smiler tappert.

Vil understreke at for meg personlig har dette vært en kjempedag! Det er jo tross alt bare 17. mai en dag i året.

HIPP HURRA FOR NORGE, FRED OG FRIHET!