I softiskøen foran meg står det to tydelig stressede foreldre. Den ene sønnen deres er bak meg, og står nå og roter nede i en imsdals-boks/container/whatever.
Tristan på ca tre-fire år, holder opp ei flaske med fibervann og roper: Mamma! Kan æ få den her?
Mamma, som egentlig ikke følger med på hva sønnen spør om, svarer over skuldra: Nei!
Ved dette punktet i historien, er det kun jeg som ser lille Tristan løfte flasken han har i hånden, og siden stryker den henført under nesen.
pause.
T, med lidenskap: mamma! Den lukte så godt!
Mamma: Nei! LÆGG vekk det der. NO!
Tristan løfter den nok en gang opp til nesen, lukker øynene og virkelig suger inn duften. Duften av vann.
T: Men, men. Men mamma! Den lukte så godt!
Pappa snur seg irritert: Nei, legg vekk derre.
Hehe, kanskje er det noe med fibervann likevel?
Tror iallefall foreldre misser noen fantastiske øyeblikk iblant. (Tristan er fiktivt, men navnet var litt i samme søte sjanger..)
1 kommentar:
Hehe. herlig :)
det er nok mange gullkorn foreldre går glipp av, men det er jo flott at vi andre får det med oss, for det er så koselig! ;)
Legg inn en kommentar