
Jeg og sykkelen er på bussen på vei hjem fra byen. Jeg passer på sykkelen og har ryggen vendt mot den som sitter ved siden av meg. Plutselig kjenner jeg noen som trykker fingeren sin, inn i ryggen min:
Nabo: Duu, du har itj en tellefon på dæ?
Jeg: Ja, men de e ikke nånn pænga på den. Kanskje ett par kroner igjen bare.
Allerede her ville noen gitt seg, men neida ikke dama med trønderbart.
Nabo (som åpenbart ikke tror på meg): Jammen, æ ska itj prat så læng sjø, maks et par minutta.
Jeg: Jaja, får du den kobla opp, ska du selvsagt få lån den.
....
Nabo (nå inn i telefonen): Hei. Det e bare æ som ringe. Æ e på vei hjæm no. Ja, de e mæ som ringe ja. Vært i byen en tur sjø og e på vei hjæm no. Einn dokker da? E dokker på ferie? .. Itj de nei. Har dokker nånn plana for i morra da? Ja, dokk må no bare ta dokker en tur. Ja, æ e no bare hjæm hele tida da sjø. Ja, kjæm dokker en tur da? Når kjæm dokker da, så æ itj e bort akkurat da.. Osv osv. Ja, hade bra no da.
Nabo (idet hun rekker meg telefonen): "Hær."

5 kommentarer:
Sært :/
Man kan møte MANGE rare folk på bussen, det er sikkert og visst!
Jeg blir stum.
latter og atter latter:D
Frekt og freidig vil jeg si.
Het hun heidi?
Legg inn en kommentar