voksesmerter.

Min taktikk / livsholdning har fram til nå, og er egentlig fremdeles, vært å aldri innrømme feil. Mister jeg noe, sier jeg det ikke til noen som kan finne på å kjefte. Har jeg spist den siste isen, innrømmer jeg det ikke. Har jeg gjort en tabbe, er fortielse den mest effektive måten å unngå oppstyr.

Et annet problem har vært en lettere form for telefonskrekk. En telefonskrekk som gradvis har forsvunnet det siste året. Hamrende hjertebank, har nå gått over til mer "pyst dypt inn" og så er jeg klar.

I dag på jobb fant jeg ikke mer såpe, noe som ikke er så uvanlig. Jeg ringte til kjelleren og ba de sende opp mer. Like etterpå finner jeg en hel palle full av såpe. Ai, og her slår fortielsesholdningen inn: "Oi, nå bare går jeg."

På vei bort, forklarer jeg en annen problemet og ber om råd. Han sier: "Dette får du fikse opp i selv".

Og det er på dette punktet, den "voksne" meg trer ut fra intet. Jeg strener mot telefonen, slår nummeret ned til kjelleren og sier at jeg har funnet såpe likevel.

Svaret: "Åja, fant ikke mer her nede uansett jeg."

Så enkelt kan det faktisk være, og slik en herlig følelse etterpå.

Dagens tips: Ta saken i egne hender!

Ellers har jeg stadig møter med livet som om det var en karusell. Det gjør meg litt småkvalm.